7 beste sveiselektroder

Det amerikanske selskapet Lincoln Electric har spesialisert seg på sveising i over hundre år, og den første elektroden med et belegg som ble opprettet av den, ble lansert på markedet i 1927. Utviklingserfaringen var ikke forgjeves: Omnia 46-elektrodene med et rutil-cellulosebelegg som nylig ble utgitt på markedet, har fått anerkjennelse av sveisere og et verdig sted i vurderingen av de beste sveiselektroder fra Price Expert.

Gitt den rimelige prisen, vil de være et utmerket valg for nybegynnere, da de lett blusser opp selv på lavprisomformere uten tenningsavlastningsfunksjoner. Lengden på lysbuen krever ikke presis kontroll, da elektrodene ikke er svært følsomme for endringen innenfor rimelige grenser. Ved brenning gir Omnia 46 et relativt lite antall gnister som flyr rundt - og dette er ikke bare praktisk i arbeid, men også brannsikkerhet. Enkel slaggfjerning gjør at de kan jobbe på en rusten og skitten overflate. Den resulterende sømmen er preget av høy styrke, sammenlignet med mange elektroder som har hovedbelegget, som tillater bruk av Omnia 46 ved sveising av trykkledninger.

Elektroder av høy kvalitet som er sertifisert av NAKS for bruk ved sveising av lavkarbonstål på kritiske og farlige steder. Ved bruk av disse elektrodene blir sømmen lett og jevnt utført, etter avkjøling blir den dekket av en lett separert slaggkors. Dens styrke er ikke verre enn når man bruker de fleste typer vanlige rutilelektroder, er det ingen tendens til å sprekke eller dannelse av store slaggerinneslutninger.

Imidlertid krever alle disse egenskapene samsvar med to regler. Først er belegget av OZS-12-elektrodene en av de mest følsomme for demping, noe som ikke er typisk for rutilelektroder. Før hver bruk krever elektrodene grundig steking ved en temperatur på ca. 150 grader i en time, noe som gjør dem ikke det mest hensiktsmessige alternativet for sveising. I slutten vil hovedelektroderene også bli kalsinert, men de vil gi en mer holdbar ledd. For det andre krever sveisesonen stripping - store inneslutninger av smuss fra badet fjernes dårlig, noe som reduserer sømmenes kvalitet.

Rutilelektroder som MP-3 kan kalles en av de vanligste, men dette er samtidig deres største ulempe: produktene fra ulike fabrikker varierer betydelig i kvalitet, og det viser seg ofte å være veldig middelmådige - dermed den visse mistillit som sveiserne opplever for dette merket.

Elektroder produsert under Resant-merket kan kalles vellykket (spesielt i sammenligning med LEZ-elektroder av samme type). Etter å ha beholdt alle fordelene ved serien (tenn og lysbue i alle retninger, evnen til å arbeide på rust), har de heller ikke utbredt feil - en tendens til dannelse av slaggssår og porer, omkrystallisering med økt karboninnhold i delene som skal sveises (selv om det er høyt karbon stål passer fortsatt dårlig). Deres følsomhet for fuktighet er noe mer uttalt enn det som er vanlig for MP-3, og kalsinasjonsmodusen er også tøffere: minst en time ved 150-170 grader.

Elektroder er laget for sveising av stål med høyt innhold av krom og nikkel, først og fremst rustfritt. Bruk kun på likestrømsomvendt polaritet, kort bue.

Hvis disse betingelsene er oppfylt, kan sveiseren sette en sterk søm med minimal korrosjons- og pokalka-tendens, noe som gjør det mulig å bruke OZL-8 elektroder når sveising høyt lastede knuter, inkludert de som arbeider under alternerende belastninger. Etter sveising dannes en liten mengde slagg, som lett separeres. Sømmen knekker ikke når den avkjøles, men den bør slokkes for å eliminere muligheten for krystallisering, noe som signifikant reduserer styrke.

Før bruk, er det nødvendig å varme belegget ved høy temperatur (opptil 300 grader).

En av de mest brukte karbonståldelene i sveising er de grunnleggende beleggelektroder. De utmerkes ikke bare av høy styrke av sømmen, men også av motstand mot vekslende belastninger. Den konstante sykliske effekten av kompresjon og spenning fører ikke til rask dannelse av tretthetssprett. Hovedverdien av dette er belegningsmaterialet: dets smeltelignende harpiks fjerner effektivt alle slagger fra sveisesonen, unntatt utseendet av slaggssår i den avkjølte sømmen - de viktigste spenningskonsentratorer. Etter avkjøling, får slaggen en karakteristisk form av størknet glass, det er lett spaltet fra sømmen.

Dessverre er det denne plastering som også er en minus av UONI-elektrodene: de er vanskelige å antennes (begynnelsen av sveisemaskinen lykkes ofte bare etter lange forsøk), og igjen etter en kort pause kreves det allerede å fjerne elektrodenes ende: Gipssmelten setter "spiss" på spissen, isolerer metallet . Men etter å ha oppnådd erfaring, begynner sveiseren å forstå alle fordelene med elektroder av denne typen, og oppnå holdbare og samtidig estetiske sømmer.