13 beste digitalt piano

Hmm ... Etter Casio Yamaha, som står litt billigere, ser den veldig blek ut - i stedet for et fullstort tastatur, er det bare 76 nøkler, og hammermekanismen er ikke "levert" til dem. Men ikke for ingenting at dette kompakte digitale piano er inkludert i rangeringen av det beste?

Nei, ikke forgjeves. Hovedkortet "Yamaha" - er lyden. Her mister Casio virkelig, og merkbart. Selv det blir synd at selskapet ikke har installert den beste akustikken i piano - lyden av NP-32 avsløres på en ny måte i høykvalitets hodetelefoner.

Sett med effekter er tradisjonelt, først og fremst noterer vi den høye kvaliteten på reverb og kor. For en nybegynnermusiker vil den innebygde løperen være spesielt nyttig - etter å ha spilt avspillet av ett instrument i minnet, kan du bytte modus og spille et annet virtuelt instrument på toppen av opptaket.

Det er også en delt tastaturmodus som lar deg gjøre det samme "live" - ​​en hånd spiller en del av ett instrument, det andre - fra det andre. Det er også et MIDI-grensesnitt, slik at piano alltid kan brukes med alle VST-synthesizer på en datamaskin.

Her er tastaturet enda mindre - 61 nøkkel. Men forskjellen i pris med "32nd" modellen er mer enn håndgripelig - er det egentlig bare på grunn av dette? La oss prøve å finne ut det.

Til å begynne med kompenseres tastaturforkortelsen med den innebygde transponeringsfunksjonen.Selvfølgelig, hvis du spiller passasjer gjennom hele tastaturet, vil det være ubeleilig å bruke transponering, men trenger du det ofte?

Lyden her er akkurat det samme som samplet fra ekte Yamaha instrumenter, for å redusere kostnadene, den innebygde akustikken led - kraften ble redusert, høyttalerne selv høres grovere i lyden. Så begynte de å spille, men noe manglet ... Det er riktig - den rette pedalen er valgfri, her er en annen hemmelighet om prisreduksjon.

Mest av alt, led lyden av tastaturet. Hvis i NP-32 var bassene merkbart vanskeligere, så er svaret fra nøklene ikke avhengig av en oktav, og dette ødelegger instrumentene i stor grad. Skal NP-12 betraktes som et alternativ? Kanskje bare hvis problemprisen er så akutt.

Det er ikke rettferdig å bruke termen "piano" til dette instrumentet: noe av funksjonaliteten her er nærmere syntetisatorene, men KA110 spiller rollen som piano perfekt - et komfortabelt og livlig berørings-tastatur med god sensitivitet, og lydprøver skrives her med nær perfekt detalj.

Vekten på verktøyet overrasket - nesten 20 kilo! I stor grad er skyldige av dette den innebygde akustikken med en total effekt på 60 watt, noe som gjør at du kan spille i et lite rom, ikke "i apparatet", men alene. Hvis vi legger til dette innebygde auto akkompagnement, så har vi et godt valg av en pub taverna ... det er selvfølgelig en musiker som utfører i kafeer og barer.

Gitt at Kurzweil også kan brukes til å spille MIDI fra en ekstern kilde, er det muligheten til å spille og spille inn musikk på et SD-kort, vi kan på en sikker måte anbefale det til et "menneskelig orkester" som utfører rollen som hele ensemblet på en forestilling.

Den største fordelen med FP-30 er lyd: det var vanskelig å forvente en slik detaljering av et lavere register fra et plastisk og ganske kompakt digitalt piano. Hvis en sofistikert musiker kommer med noe, så kanskje lyden av den midterste - men dette er mer av en amatør sak, og ganske sannsynlig er problemet mer i høyttalerne enn i prøvene selv eller i den elektroniske kretsens akustiske krets. Forresten, ekstern akustikk kan kobles via Bluetooth.

Hvis Kurzweil viste seg å være bra for en profesjonell labucha ... beklager, tastaturspiller, så er Roland mer egnet for en nybegynner - det er en læringsfunksjon her, men muligheten for automatisk akkompagnement er dårligere. Men hvis det er en mulighet til å kjøpe et slikt piano for læring, så trenger du ikke lete etter noe bedre etterpå.

Av minusene: produsenten forsyner piano med riktig pedal, una corda og sostenuto pedaler må kjøpes. Men faktisk, vil du sannsynligvis også ønske å endre spjeldkontrollpedalen - det adskiller seg ikke i misunnelsesverdig kvalitet.

Delvis det lønner seg for tastaturet - Bedriftsbegrepet Elfenben Feel er ikke bare et reklameflytt her, denne plasten etterligner egentlig elfenben. Det er ingen klager om arbeidet til mekanikken, følsomheten til nøklene og fordelingen av innsatsen blant oktaver.

"Nyayaya" - den indre katten-jenta knirket i meg, blir berørt av dette tålefulle navnet på dette selskapet. Det kan imidlertid ikke sies at dette påvirket pianoets kvalitet.

Den største ulempen ved dette digitale piano er i fravær av en USB-port: de blir ikke fratatt tre ganger billigere pianoer fra vår anmeldelse, men denne modellen kan kun brukes som MIDI-tastatur hvis det er en MIDI-port på datamaskinen (eller kjøp USB-MIDI adapter). Dette er imidlertid mer sannsynlig et lærerikt verktøy av høy klasse enn en profesjonell musiker.

Lyden her er ingenting å klage på, det er veldig "velsmakende", selv på den innebygde akustikken. "Kavaleriet" -tastaturet er behagelig og har god følsomhet, men det er ganske høyt - når du spiller med lavt volum begynner du ufrivillig å føle akkompagnement av trommer. Likevel er lydkvaliteten i stor grad gjenløsende.

Hvis du sammenligner piano Yamaha og Korg, er det heller instrumenter for ulike spilltyper enn instrumenter som avviger vesentlig i seg selv. Hvis på tastaturet på "Korg" er hendene mer sannsynlig å bli bedt om å spille lange, tunge akkorder, så på "Yamaha" vil jeg helst like å fly på det øvre registeret, om ikke den tretti sekunden, og den sekstende, sikkert.

Å miste "Yamaha" hovedsakelig på kraften av innebygd akustikk, men nesten to ganger. Kanskje, forresten, i mange henseender forskjellen i lydens karakter fra nettopp dette - bunnen av "Korg" er allerede merkbart spredt langs kroppen, overført til fingrene, "Yamaha" har det ikke. Imidlertid er 12 W "Yamaha" for hjemmebruk mer enn nok.

Den billigste av de populære digitale pianoer med den "moderne" kroppen skiller seg ut blant dem, hovedsakelig utad, og ikke på den beste måten: det ser ut som om en synthesizer klemmet inn i en sponplater kropp. Sammenligninger med asketeknikken til Korg eller Yamaha er ubrukelige her.

Ordene om sponplater som et saksemateriale var ikke en overdrivelse: denne kompaktvekten, generelt, er pianoet litt mindre enn 60 kilo. Selv en 50 watt akustikk i alt er ikke i stand til å "røre opp" denne utformingen, selv om wattene her er ganske "kinesiske". Om synthesizeren sa vi heller ikke forgjeves - lydenes bank her har så mange som 599 forhåndsinnstillinger, men med et tydelig kvalitetsoffer til mengden.

Generelt gikk kineserne sin egen vei - de gjorde noe laks med gjennomsnittlig lydkvalitet, men i egenskapene de skriver "599 toner, 203 auto-akkompagnementer, 100 effekter" i store bokstaver, som tetris "999 spill i 1" hvor alle disse spillene var mistenkelig lik.

Generelt ... Hvis økonomien din bare er knapt nok, og du vil kjøpe et instrument for nettopp denne formfaktoren, så er Medelli for deg.

Hvis "Yamaha" ble bygget akkurat som et piano (men det oppfyller også denne oppgaven for hundre prosent), så er "Roland" med sine 316 timbres ganske universell. La oss legge til den innebygde automatisk akkompagnementet ... og innse at det er ekstremt ubeleilig å bruke all denne "rikdom" med en så minimal design.

Vel, iPad vil igjen erstatte raden med knapper og mikroskopisk skjerm. Koble den via Bluetooth til piano, kjør det aktuelle programmet ... (Her forfatteren spyttet og gikk for å inkludere en ekte gitar med strykejern i en levende tubeforsterker, forbannet høyt underveis).

Ok, tilbake til lyden. Implementeringen av "live" -instrumenter er veldig overbevisende her, og bare en person med et delikat øre i en "blind test" kan høre forskjellen mellom Roland og Yamaha. I taperen er tastaturets bekvemmelighet mer - dessverre er det ingen slik følsomhet for spilleteknikken som Yamaha.