12 beste kompakte digitale kameraer for ikke-standard elskere

Selv om Olympus er svært lik utseende til den gode gamle Zenith, er fyllingen ganske moderne og ikke i det hele tatt speil - den elektroniske søkeren, det er ikke noe speilsystem i det hele tatt. Matrisen er liten i megapiksler (16,1 millioner effektive), men har en ganske anstendig størrelse (avgrensningsfaktor 2), slik at den gir et fordøyelig bilde selv med en hvalobjektiv montert på Micro 4/3 bajonett.

Av fordelene med kameraet noterer vi oss om optisk og programvarebasert stabilisering, et roterende display for å skyte fra ubehagelige stillinger. Rask autofokus er praktisk for å skyte "offhand", og den tvunget autofokusmekanismen er like enkel som en sykkel - du trenger bare å stikke fingeren på riktig sted på berøringsskjermen.

Den største ulempen ved modellen er det lille batteriet, som er lite for ubegrensede grenser: Hvis du planlegger å bruke mye tid med kameraet, ikke glem det om et ekstra batteri på veien.

Når du oppretter dette kompakte kameraet, med tittelen EISA Superzoom Camera 2018-2019, bestemte Sony klart å samle "full stuffing", som dessverre påvirket prisen: her kan du allerede tenke på en full ramme med utskiftbare optikk ... Men selvfølgelig, noen Da er kompaktitet og allsidighet nødvendig, og her har et kamera med en rekke ekvivalente brennvidder på 24-600 mm i Zeiss-objektivet sine fordeler. Sannt, hvis du vet hva en membran er og hvorfor bruker den, vil det 2,4-4 relative blenderåpningen angitt på linsen være frustrerende. Faktisk er eksponeringen her regulert bare ved eksponering, derfor er minimum mulig så mye som 1/32000 av et sekund (!).

Men tomme 20 megapikslers matrise med bakoverbelysning er utvilsomt bra. Tilstedeværelsen av 315 poeng av fase fokuserer på det, slik at kameraet kan ledes til ønsket objekt ekstremt raskt, og i kombinasjon med muligheten for kontinuerlig opptak i RAW med 24 bilder per sekund, lover dette allerede gode skytemuligheter for raske objekter, selv i sport, i hvert fall for fotografering.

Legg til at MDF ved maksimal brennvidde bare er 72 mm, noe som gir gode muligheter for makrofotografering. I tillegg fungerer den optiske stabilisatoren fint, slik at du kan bli kvitt "shag" på relativt lange eksponeringer. Hvis vi vurderer at ISO-området i matrisen er liten, og verdier over 800 allerede gir en merkbar økning i støy, må lukkerhastighetene ofte økes.

Det var imidlertid ikke uten ulemper - linsen, som dessverre, er uunngåelig for superzoom, lider av håndgripelige kromatiske avvik på en åpen membran ... og det er praktisk talt ikke noe sted å lukke det. Selvfølgelig, med utviklingen av RAW, kan dette delvis kompenseres, men likevel ødelegger de inntrykk av kameraet.

Handlingskameraer fortsetter å presse "ekstreme såpefat", henholdsvis, og omfanget av slike kameraer er redusert. TIPA Best Rugged Camera 2018-prisvinneren ser ut som "siste av Mohicans", men det begrunner sitt formål: kameraet kan dykke til en 30 meter dybde, falle på en hard overflate fra en høyde på 2,4 m, og så videre. Og i tillegg til kameraets funksjoner fikk han en GPS, et kompass og et barometer.

Selvfølgelig måtte de rene fotografiske funksjonene ofres - en linse med en rekkevidde av ekvivalente brennvidder på 24-120 mm gjør det mulig å endre blenderverdien i et svært smalt område, fra 2,8 til 4,9. Når du fokuserer på små avstander (og MDF er det bare en centimeter), er dybdeskarpheten liten, og for å øke den, sperrer blenderåpningen, det vil ikke fungere. Tilstedeværelsen av en stabilisator tilskrives utvetydige fordeler, men bildet er fortsatt såpet, og denne "såpen" kan ikke lenger tilskrives bevegelse av hender.

Generelt kan kameraet også skrive video, og ikke bare 1080p ved 60 fps, men også 4K / 30 fps. Bithastigheten er veldig høy, kameraet går ut av en grense på fire gigabyte filstørrelser på 8-9 minutter, og kvalitetskravene til SD-kortet er høye. Samtidig er bildekvaliteten sammenlignbar med hva handlekameraene gir til en tilsvarende pris - men de er mindre og lettere, og tilbyr de bredeste installasjonsmulighetene selv på helikopterbladene. Så det er ikke overraskende at produsentene av fotografisk utstyr i økende grad mister interessen i dette formatet.

Markedsførere av selskapet vet klart hva mimicry er - kameraet svinger påskriftet "Leica" på linsen og den stiliserte L i hjørnet av saken, men Panasonic-påskriften på den må søkes. Vel, vi er bare fornøyd med optikk av høy kvalitet - Leica DC Summilux-objektivet gir ikke bare muligheten til å bytte brennvidde innen 24-72 mm i fullverdigekvivalent, men har også et utmerket blenderforhold: f / 1.4 med minimum brennvidde (skjønt På tilsvarende ekvivalent 30 mm blir den relative blenderen redusert til f / 2.8, gjenværende så opp til zoomgrensen)! MDF med en minimumsbrennvidde - 3 centimeter, men selvfølgelig, med en slik lysstyrke er det ikke lett å bygge, GRIP er veldig liten. Ved maksimal brennvidde kan du skyte fra 30 centimeter. Og selvfølgelig er linsen utstyrt med en optisk stabilisator.

Sensor - tommer, som gir anstendig bildekvalitet opp til ISO 1600. Generelt sett er det vanlige bildet ved moderne standarder. Du bør ikke skyte videre i JPEG - støyavbrudd algoritmen er aggressiv og unødvendig "skyver" bildet, det er bedre å velge å lagre til RAW og justere støyen allerede i Lightroom.

Den største ulempen ved kameraet er mangelen på fasesensorer for autofokus, og derfor er fokuseringshastigheten ikke imponerende. Selvfølgelig er modellen ikke den nyeste, og kompaktitet krever ofre, men bare å fokusere på kontrasten er allerede i går.